Av Sidsel Pape
Samme uke som folkedansbaserte Frikar har Oslopremiere på Operaen, viser avgangsstudentene i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo sin helaften Springbrett, for første gang på Dansens Hus. Blant dem: folkedanser Sigurd Johan Heide.
Tittelen Springbrett viser til at studentene Paulo Fernandes Junior, Elle Sofe Henriksen og Sigurd Johan Heide skal ”springe” ut i koreograf-livet etter dette. Det kan diskuteres om en slik studentforestilling skal anmeldes. Når KhiO bruker Dansens Hus til å presentere begivenheten, signaliserer de at forestillingen regnes som profesjonell nok som dansekunst. Undertegnede mener at Springbrett står seg mot kritikk og tåler sammenligning med tilsvarende kulturelle ytringer.
Falt ut
Frikar Dance Company´s oppvisning i halling på DNO&B, kan best karakteriseres som show, nummer på nummer med påfølgende applaus. Når Frikar ikke lykkes med å skape en helhetlig danseforestilling, så vet vi etter å ha settSpringbrett, at det ikke skyldes dansestilen. Sigurd Johan Heide har tilegnet seg koreografisk kunnskap etter tre år på KhiO og det viser hans bidrag Flate steinar - er til å sitja på. Heide setter sin bygdedans inn i et koreografisk hele og motbeviser myten om at folkedans ikke kan brukes i scenisk dans.
Heides forestilling er inspirert av den underlige
karakteren Mattis, eller ”Tusten”, kjent fra Fuglane
av Tarjei Vesaas.
Heide skriver på dansenshus.com at han ”freistar å setje søkelys på mennesket som fell utanfor
ramma av det normale, og kva som kan høyre heime innanfor denne.” Det er synd at denne fortolkningsrammen også har falt ut av papirprogrammet som Dansens Hus deler ut ved dørene. Å se forestillingen i en slik sammenheng kunne hjulpet tilskueren å forstå forestillingens narrative estetikk og tilsynelatende tradisjonelle tematikk med bokstavelige bindinger mellom kvinne og mann. Dette kommer til uttrykk i kostymevalg ved et langt erme som fester to av danserne til hverandre.
Krevende kostymer
Koreografien kunne gjerne fortsatt å utforske den selsomme pardansen som oppstår ut av dette ”siamesiske” forholdet. Men det avsluttes når en tredje mannlige danser, alias Apollon, entrer scenen med en seiersikker mine. Det er uklart om Heide viser selvironi eller høytidelighet med dette vendepunktet i dramaturgien. Helten, forøvrig den feiende flotte danseren Matias Rønningen, frigjør kvinnen i forholdet og overlater taperen (”Tusten”?) til seg selv. Han blir etter hvert satt fri av de seks øvrige danserne ikledd regnbuens farger. De fargerike fløyelskostymene tar mye oppmerksomhet og gir assosiasjoner til hippy og homoflagg. De står i sterk kontrast til den vadmel som det sammenbunnete paret bærer.
Heide får fint fram ”Tustens” selsomme verden, særlig gjennom den atonale hardingfeleverket Ang
av Øystein Figenschou. Musikkensemble fra ”Lea de – Bygda dansar i Oppland”, sitter på scenen. Musikalsk ansvarlig Nina Fjeldet går også rundt og spiller blant danserne. ”Lea de”, lydskrift for "beveg deg", er et folkedansprosjekt for ungdom, som ambulerer fra
fylke til fylke, og arbeider med opplæring i lokal dansetradisjon og bruk av
folkedans på scenen. Minst seks av de ni danserne i forestillingen er rekruttert derfra, noe de ulike kroppene også bærer bud om. Deres odde og abrupte bevegelser bidrar sterkt til forestillingens snodige stemning. Disse danserne er imponerende samstemt i kjededansen, en kanon i bevegelse som bølger seg rundt på scenen.
